Det er kanskje det som virker best, men er det kunst? Kunstner og SV-politiker Hilde Maiseys lille Håndbok i politisk innflytelse er i hvert fall muligvis den tyngste bagasjen jeg tar med meg hjem fra 1814 Revisited. The past is still present, en utstilling initiert av Akershus Kunstsenter og innlemmet i den offisielle markeringen av Grunnlovsjubileet. Bortsett fra det selvfølgelige ved at det historiske øyeblikket i april-mai 1814 henger over oss fortsatt i dag, i kraft av å være det demokratiske Norges litt plutselige fødsel, handler dette utstillingsprosjektet i stor grad om å trekke samtidskunstens kritiske blikk inn som en aldri så liten festbrems på selvfeiringen. En liten del av utstillingen foregår i Akershus Kunstsenters egne lokaler i Lillestrøm, men hoveddelen er plassert på Eidsvoll verk, fordelt på Stallgården og en av hallene i det gamle Mago kraftverk. Her får man gleden av å vandre rundt i gammel industriarkitektur, vakker og nedstrippa. Vegg i vegg med den staselige Eidsvollsbygningen og et gigantisk gods (hvis manifestering av sosiale relasjoner i fremveksten av industri-Norge gir et passende bakteppe til en utstilling som også berører folkestyrets blindsoner).
Til forskjell fra den beslektede utstillingen Grip friheten! på Nasjonalmuseet, er de fleste kunstnerne som er representert her bedt om å produsere nye verk som (mer eller mindre) eksplisitt forholder seg til grunnlovsjubileet. Det er i omfang et ambisiøst prosjekt, og blant de 25 ulike arbeidene er det 18 nyproduksjoner, to sosiale prosjekter og tre prosjekter i offentlig rom. Det er med en mild betenkelighet jeg nærmer meg en utstilling med et slikt premiss, kanskje i angst for at kunsten skoleflinkt skal prøve å gi svar, heller enn å stille spørsmål. Imidlertid, viser det seg, er det en mindre bekymring enn utstillingens tidvise hang til oppdragelse, noe som gjør at ikke alle verkene er like interessante.
Naturlig nok berører mange av arbeidene spørsmålet om representasjon, både billedlig og politisk, aller tydeligst i Trond Hugo Haugens Et Riksportrett (etter Eidsvoll 1814), en fotografisk appropriasjon av Oscar Wergelands ikoniske maleri fra 1885 som henger på Stortinget. Haugen forskyver små, meningsbærende detaljer, og fyller sin versjon med 112 mennesker fra Norge i dag, altså kvinner, menn, tykke, tynne, brune, beige og rosa, som en kommentar til ideen om politisk representasjon som folkestyret er tuftet på, og kanskje også, det utopiske i dette, for hvordan skal man definere hva som er et representativt utvalg av nordmenn?
Det blir sånn sett et viktig, om enn litt vel illustrerende verk i utstillingen, og fungerer som en påminner om at de 112 bøndene, kjøpmennene og embedsmennene som var samlet de sagnomsuste dagene i Rikssalen på Eidsvoll faktisk er en temmelig liten del av norsk demokratihistorie, og at dette prosjektet fortsatt pågår. Også Victor Mutelekesha leker med Eidsvoll som symbol, men med mer poetisk armslag, i et trerelieff som viser et Norgeskart med forvrengt topografi. I stedet for landets karakteristiske fjellkjeder, er det nettopp Eidsvoll som stikker ut. Og til venstre for Oslofjorden, litt på skrå nordover, er Utøya erstattet av et dypt hull. Et slag i kartet, et kulehull, en dyp mørk dal. Den avmålte patosen er kanskje litt spekulativ, men virkningsfull, aller mest fordi den griper fatt i det mest uforanderlige ved vår nasjon, og fremstiller det plastisk.
Mer tørrvittig er Pierre Lionel Mattes pass-reproduksjoner, som blant annet analyserer hvordan estetikken i det norske passet endret seg med oljerikdommen, da gullkanter og gullbokstaver overtok for en sober «østtysk» estetikk. En visuell oppussing, som også reflekterer hvordan et norsk identitetspapir er et ufattelig vinnerlodd i det globale velstandslotteriet. Baksiden av dette er at Norge anno 2014 tilsynelatende fremstår som mer lukket og selvtilfreds enn sin 200-årige forgjenger, et bilde mange av kunstnerne synes å ville utforske. Mest interessant er kanskje diagnosen om den relateres til spørsmål om hvordan vi forvalter de mulighetene som blir gitt oss i et moderne demokrati. Hva er de strukturelle og mentale tersklene for denne deltakelsen?
Sånn sett er det kanskje mer symptomatisk enn overraskende at utopiene synes å vike, når man i dag lager sosialt engasjert eller politisk kommenterende samtidskunst. Ane Hjort Guttus nydelige videoverk This place is every place berører forsiktig dette temaet, i et drømmeaktig scenario i Stockholms-forstaden Tensta, hvor to unge kvinner med innvandrerbakgrunn snakker om troen på endring, på et bedre liv. Over henger både den arabiske våren og opprørene i svenske forsteder som truer med å erodere troen på alternativ sosial organisering. I kontrast til dette står Berlinbiennale-kurator Artur Zmijewskis Democracies, en 12-kanals videoinstallasjon med bilder fra opprør og demonstrasjoner i hele verden. Gjennom en kakofonisk sammenstilling av alt fra Jörg Haiders begravelse i Wien til irske protestanter i Belfast, blir man i tvil om dette er et bilde på ytringsfrihet eller et monument over forfeilet politikk. Kanskje er det begge deler. Å fysisk fylle det offentlige rom med kropp og stemme, blir like gjerne symbol på avmakt og desperasjon – på «folkekroppens» avstand til den reelle makten, og kanskje til og med på det midlertidig detroniserende karnevalets systemforsterkende funksjon, slik Slavoj Žižek ville sagt det.
Aktuell, men samtidig mer historisk undersøkende, er Lene Bergs installasjon Kald klump, som tar opp tråden etter Lund-kommisjonens avsløringer av overvåkningen av meningsavvikere under den kalde krigen. Berg har intervjuet både overvåkere og overvåkede, presentert i en video hvor lyden er frakoblet fra bildet slik at man ikke oppfatter hvem som er hvem. En annen projeksjon viser overvåkningens «tidslinje», personliggjort i form av post-it lapper med påskrift som «29. januar. Gunvor Galtung Haavik arrestert» og «1983. Ikke-vold saken». På lydsporet høres blant annet den evige ringelyden fra en telefon og det enda mer ubehagelige lille klikket, som en del altså vennet seg til å leve med i flere år. Bergs installasjon er ikke primært effektiv fordi den presenterer vitner til historien, men fordi den etablerer overvåkningen som et reelt ubehag – en kald klump i hverdagen.
Vekslingene mellom analyse av symboler og formidling av personlige vitnesbyrd, som Lars Rambergs viktige prosjekt om behandlingen av de såkalte tyskertøsene etter andre verdenskrig (som kunne deporteres fra Norge etter en grunnlovsstridig lovendring), gjør at 1814 Revisited først og fremst oppleves som en oppriktig engasjert utstilling. En utstilling som tror på kunsten, på folks ønske om å engasjere seg og på at kunstinstitusjonen kan brukes til å veilede nettopp dette engasjementet. Det er pedagogisk, men kanskje også didaktisk, og samlet gir det mange av arbeidene en litt instrumentell karakter, som truer med å skylle estetikken ut med det borgerlige badevannet, eller i verste fall etterlate debatten om kunstens potensial og rolle i demokratiet på et veldig implisitt nivå.
Noe som bringer oss tilbake til Maiseys Håndbok i politisk innflytelse. Om fortiden fortsatt er nåtid, betyr det at demokratiseringsprosjektet fra 1814 fortsetter ved at hver enkelt av oss nå kan gripe den muligheten det da ble lagt til rette for. Et alternativ da, er å kjempe på den arenaen som allerede er der, i stedet for å forsøke å endre vilkårene for ytring. Boken er en tynn sak som er nettopp det tittelbladet beskriver. Og som samtidig føles som å ha hele demokratiet i handa. Sånn sett er det ikke bare et reelt redskap, som forklarer alt fra hvor viktig det er med småkaker når man mobiliserer, til hva en høring er og hvem som driver med hva i politikken. Den blir også et funksjonelt symbol på mulighetene: et tillitsfullt narrativ om hva folkelig selvstyre faktisk betyr, eller, kan bety. Og sånn sett kanskje det mest utopiske verket av alle.